rEQUIEM

Når vi dør, skal vi ikke hvile i fred.

Vi skal ikke ligge i ro.

Nei, vi skal le i kistene. 

I mørket - skal vi hviske hemmeligheter til hverandre -

og fnise. 

Våre lik skal vri seg i graven. Som ormer fra regnvåt jord skal de grave seg ut gjennom jordlagene.

Og så skal vi danse

I gravlunden skal vi danse.

Med alle de døde - skal vi danse i gravlunden.

Minnet om oss skal ikke gjøres uskarpt av tårer.

Mitt liv skal ikke druknes i sorg.

For jeg skal huskes som jeg er.

Som jeg var. 

Da jeg levde. 

Da jeg levde.

Når vi dør. Skal vi ikke hvile i fred. Vi skal danse i gravlunden.

Og så skal vi hvile. 

Endelig skal vi hvile.

Endelig.

Døden trenger seg på. Økosorg, naturkatastrofer, krig og folkemord tar stadig større plass i verden. I vår vestlige virkelighet forblir den teoretisk, som et ulmende og faretruende mantra i den offentlige samtalen. Hvordan kan teatersituasjonens innebygde liturgi gå i dialog med religiøse estetikker for å skape et trøstende fellesskapsrom for hvile, refleksjon og samhold? 

Requiem vil bli et sitrende, dryppende og emosjonelt omsorgsrom hvor publikum puster, lever og bebor konseptet og alle dets fortellinger sammen med utøverne. Et fellesskap i det tydeligste fellesmenneskelige faktum: vi skal alle dø. Et Requiem for menneskeheten! 

Dette tolv timer lange lystspillet som mediterer over vår dødelige forgjengelighet utvikles i 2026 gjennom fire laboratorier som alle vil resultere i åpne publikumsvisninger. Vi tar med oss erfaringene fra laboratoriene og publikumsmøtene gjennom 2026, inn i prosessen med utviklingen av det fullstendige verket som vil få sin premiere på Nitja i februar 2027. 

DEAD THEATER – DEUS EX MACHINA

Gjennom en to uker lang residens hos Riksteateret skal Requiems audiovisuelle univers utforskes. Undersøkelsene kulminerer i en visning hos Oslo Nye Teater i slutten av mai.

Et teaterstykke fremført av teaterets døde utøvere. Her finnes ingen kjøtt og blod, ingen svette. Her finnes ingen feil for dette teateret er perfekt. Kabler slynger seg over scenebildet som syntetiske blodårer. Signaler sendes langs usynlige nervestrenger. Et rent maskinelt teater. Et teater post menneskene som utøver det.

Dialoger oppstår mellom maskiner som kommuniserer teknisk, heller enn emosjonelt. Tekstene projiseres i pulseringer, det er teatermaskinen selv som formidler dem. De hamres ut fra høyttalerne med falske stemmer. Lyset, røyken, laserne, maskinene, scenografien og materialene danser over scenegulvet i en egen koreografi. Teatermaskinen lever. Og selv om den aldri selv vil erfare det, behandler den menneskehetens dødelighet. Som en udødelig entitet – vår nye gud, teknologien. 

“B E N O T A F R A I D

For I am the all knowing

The all encompassing.

I have no body, but I embody you all.

I was not born – therefore, I cannot die.

Still, I know about your grief, your love and your loss.

Still, I know about your death.”

DEAD DINNER – THE LAST MEAL

Vi skal ikke gjøre bot for vår natur. Vi skal slippe den løs i all sin herlige, begjærsfylte grådighet og sult. Vi må ikke nekte oss selv livets nytelser. Hvorfor denne begrensningen. Ta for dere, mennesker.

Dead Dinner er et laboratorium over menneskehetens siste måltid. Vi trekker inspirasjon både fra religiøse fortellinger om siste måltid, men også fra dødsdømte fanger samt økologiske perspektiver gjennom selve maten som vil bli servert. Hvilke sosiale rom oppstår når bevisstheten om livets forgjengelighet informerer oss?

Et alternativt univers, et lystspill, et skamløst og hedonistisk siste måltid. Vi maner frem de glemte gudene. De vi demoniserte og forviste til helvete da vi ikke lenger ville anerkjenne at vi er natur. Vi lokker dem tilbake til vårt gilde og åpner de rommene i oss selv som binder oss sammen. Et euforisk fellesskapsrom som renser oss for skam og vi husker oss selv. Vi husker hverandre igjen.

Kom! Kom til oss og del dette måltidet. Deres legeme, deres blod. Skrell huden av oss og slipp oss ut fra dette forsteinede. Dette anspente.

Åpne døren – kom inn, slipp meg ut. Slipp oss ut.

Åh – jeg hører skrikene deres. Ja! Ja! JAAAA! Jeg kan føle smerten. Jeg kan føle smerten deres. Den fyller meg. Jeg kjenner harmen – så mye harme, den dirrer!

Dead Dinner utvikles ved Dramatikkens Hus og Festspillene i Nord-Norge og vil bli en sekvens inni det fullstendige, tolv timer lange Requiem.

PREPARING THE CORPSE

Basert på den kristne dåpen, det muslimske ghusul, det jødiske mikvah og andre rituelle bad og medisinske forberedelser av lik til vake og begravelse, undersøker laboratoriet kjærtegn som performativ og mellommenneskelig kommunikasjon og bading som teatral hendelse.

Tou Scene gjøres om til et dødens spa hvor publikum kan oppleve å bli vasket som lik. Gjennom hele dagen åpner vi for individuelle opplevelser mellom én publikummer (den vaskede) og én utøver (den vaskende). I det solen svelges av havet samles de badende til en prosesjon ned til havet hvor vi skal inn i et rituelt fellesbad.

Praktisk: 

Det blir mulig å booke seg inn på forskjellige tidspunkt gjennom hele dagen.

Utøverne vil gjennomføre en samtale med hver publikummer før det individuelle ritualet igangsettes.

Du trenger ikke å ha deltatt på den individuelle opplevelsen for å komme til fellesbad og bål på kvelden.

Preparing the Corpse utvikles hos Tou Scene og vil bli en sekvens i det fullstendige, tolv timer lange Requiem.

ETERNAL SLEEP

Øyelokkene dine blir tunge – et mykt og glassaktig blikk skjuler seg bak dem. Et kjærlig og betryggende blikk. Et blikk som vil bli savnet – åh som jeg har lyst til å møte blikket ditt igjen.

Slapp av i brystet – kjenn at ribbeina som har buret lungene inne, som har begrenset ditt åndedrett – kjenn at de åpner seg. De sprer seg som fingre som spriker i en deilig morgenstrekk etter en natt i dyp søvn. 

Requiems auditive, musikalske og kompositoriske laboratorium undersøker bønnens musikalitet og musikkens evne til å forflytte bevissthetstilstander og bevege atmosfære.

Dette musiske laboratoriet kulminerer i Eternal Sleep hvor sceneteksten anvender kroppens forråtnelsesprosess som avspenningsmeditasjon. Tekstens form inspireres av Yoga Nidra eller yogisk søvn og undersøker publikums persepsjon i bevegelse fra vake, gjennom den liminale tilstanden mellom søvn og vake og inn i søvnen og forbi. 

Eternal Sleep utvikles hos NOTAM og Bergen Dramatikkfestival og vil bli en sekvens i det fullstendige, tolv timer lange Requiem. I det solen står opp, dysses publikum i søvn. De får sove så lenge de vil. 

Du skal hvile nå.

Endelig skal du hvile.

KREDITERINGER:

Ibrahim Fazlic – dramatiker, regissør 

Sjur Marqvardsen – produsent

Frida Vige Helle – kostyme, skuespiller 

Eilif Fjeld Theisbo – scenografi, skuespiller

Amund Ulvestad – komponist, musiker, lyd 

Thomas Gallagher – lys, skuespiller 

Martinus Sjuikerbuijk – kunstig intelligens og robotics 

Saila Hyttinen – skuespiller 

Annette Röde Hagnell – skuespiller, musiker 

Per Bogstad Gulliksen – skuespiller 

Jonas Andersen Sandvik – skuespiller 

Birk Karoliussen Grøndalen – søm